Verdens fineste fjord?

* Milford Sound, krus-båtterminalen til høyre.

Milford Sound er fjorden guden lagde når han hadde perfeksjonert fjordbyggeteknikken sin. Slik ble Fiordland i Aotearoa  (Land of the long, white cloud, som maoriene kaller New Zealand) ble gravd ut av en maori-gud, og han startet i sør. Når han var kommet nord til Milford Sound, var han klar for et absolutt mesterverk.  

La oss ta det med det samme: For den som er hekta på fjell og fjord og hipp-hurra, vil få like mye og mer igjen i Geiranger, Nærøyfjorden eller innerst i Sognefjorden der nord. Men turen langs veien ned til Milford Sound er en oppleving av de sjeldne. Og sjølsagt, det er skrekkelig unge fjell her i forhold til den norske kysten. For den som vil se hvordan fjell og fjord i Norge så ut da de var unge.

Naturen er uvanlig, sterk, urovekkende vakker, til tider spennende (rundt 20 kilometer av veien har stoppforbud pga. fare for snøras), og det er natur og fugleliv ulikt det meste. Selve Milford Sound har et motell, et hotell, en cafe, og en havn for dagskrus på fjorden. I tillegg en kortbaneflyplass. Det er i tillegg noen motell oppe i dalen, og flere av fjellhaikerutene ender/starter ved Milford Sound.Jeg kjøre opp fra sørenden av fiordlands via Te Anau, og endte dagens kjøring i gullgraverbyen Queenstown, og det var strekk langt nok. Men ny-y-y-delig natur fikset trafikkslitne øyne.

- Det er for forurenset der, og de innser det ikke. Helikopter og flytrafikken ødelegger det meste, Sjåføren på hotellet mitt i Auckland reiste nordover (!) til nordøya for å gå på ski oftere enn i sør. Han er egentlig fra Christchurch, ca 45 minutter fra fjellene som deler sørøya i to, like ved siden av det mest kjente fjellpasset Arthurs Pass. .

Han illustrerer et poeng som også uroer meg. Reglene for tilgang til norske fjell og naturparker er strenge, til enkelte i norsk turistindustri sin frustrasjon. Etter å ha sett Fiordland, mener jeg Norge har gjort det riktig. Det lille vi har igjen av naturparker bør slippe mer motorferdsel. Grunnen er sjølsagt at vi har også så mye mer fjord, fjell og alpin natur vi har tatt i bruk. Og ødelagt. 

Men det er nok også en balansegang uten like som må gjøres, og for New Zealand må det være tennerskjærende kompromisser. Det er et lite land som må nytte det de har til å finne utkomme. Spesiell natur og dyrefugleliv er aboslutte aktiva. På den andre sia, dette må også vernes, fordi for mye turisme vil ramme natur og fugleliv. Og ansvaret er også globalt, det vi lærer av New Zealand er uvurderlig. Og det de har og verner, er også umulig å prissette.

For å illustrere verdien: Kiwiene vernearbeid virker. To eksempler er Takahe og Kakapo. Takahe er en diger vadefugl (ser ut som en blå sothøne med rødt nebb) som antok var utdødd fram til man fant noen i 1948. Når vernetiltakene fikk fart på seg i 1984, var det rundt 120 eksemplarer igjen. To år seinere var det 180. Nå regner man med at det nesten har doblet seg. Kakapoen er verdens største og tyngste ikke-flygende papegøye, med et formeringsmønster som er...vanskelig... Første gang jeg hørte om denne gøyen var for 16 år siden, i "Last Chance to See" fra 1990. Da var det rundt 40 eksemplarer igjen. Nå, tjue år seinere, er det i overkant av hundre. Hvilken nytte redningsarbeidet for disse har? De viser at mennesket kan ta vare på natur som de nesten har ødelagt. Og de har fått deg til å lese og vite litt mer om en liten bit av verden :-)